Vann, grenEn forfatter bør nødvendigvis ha noe å fortelle. Man skal ha noe på hjertet som det poetisk heter. Dessuten bør det grammatikalske være noenlunde forskriftsmessig og korrekt, innholdet helst uten banale vendinger, og så godt det lar seg gjøre bør skribenten ha suget det han ønsker å formidle fra eget bryst. Krav og regler nok til å få garvede penneknekter til å kapitulere.
Man kan saktens bli penneufør av mindre.

Kjære inspirasjon, tenker jeg. Hvor er du? Jeg henvender meg til taket, og legger merke til en sprekk jeg tidligere ikke har sett.
Lynrappe fingre burde gå som stempler over tastaturet mens noe eller noen raust skjenker meg den dypt savnede inspirasjon. Men hendene ligger urørlige og døde som to hansker over min sammenklappede bærbare datamaskin. Den svake hissingen lyder nesten som et sammenhengende sukk av oppgitthet. En kort og svak romsterende lyd fra maskinens indre, et hvesende siste glefs, så stillhet. En sennepsgul liten pære tar til å blinke og indikerer dvalemodus – det er som om den sier: Bestem deg! Enten slår du meg på, eller av.
Skuldre og rygg skriker lydløst der jeg sitter bøyd i en ergonomisk tortursittestilling med krummet nakke og hult hode over arbeidsbenken. Kråketærne i kladdeboken krummer seg liksom sammen, gjør seg enda mer ulesbare.
Et halvmørkt rom, såre øyne. Et levende spørsmålstegn i kontorstol.
Det er arbeidsdag, hjemmekontor.

Deadline. Dødslinje. The pen is mightier than the sword. I luften kritter jeg opp omrisset av en død mannsperson. Pennen er plantet i ryggen som flagget på månen. Han ligger i en dam av rødt blekk.

Redaktøren venter en snarlig artikkel, og følgelig befinner man seg ubønnhørlig under sekundviserens terror. Med nakken glor jeg på det gamle vegguret som bare jeg i familien liker, og som taktfast tikker og skyver sekundene bak seg i en eviglang rekke av meningsløse små tall som utgjør hele historien. En erindring av en professors definisjon av tiden tennes: Den er simpelthen naturens måte å unngå at alle ting skjer på én gang. En besnærende tanke.
Over klokkens urskive er en liten gullplate med gotisk inskripsjon, tempus fugit.
Tiden flyr.

Hvor finner man inspirasjon? Må den letes opp? Eller kommer den dalende ned i hodet så å si ut av det blå. Spørsmålet er stilt de store forfattere og tenkere gjennom alle tider. Av naturlige årsaker har jeg aldri blitt spurt.
- Inspirasjon, ja. Ville jeg sagt og dratt meg sindig over skjeggstubbene.
I glimtet i en blind spåkones øye. En fortellende tann i kjeften på en stum gubbe. To hender i en romantisk knute, eller i en susende knyttneve! Når ditt barn med uskyld i hjertet og søle under føttene tramper over et nyvasket gulv for å overrekke deg en tegning – nær sagt over alt! Inspirasjon er sivilisasjonens bærebjelker – den livsnødvendige oljen som smører menneskemaskineriet!
Skulle jeg svart min spørsmålsstiller.

Kanskje følte jeg litt av det samme, det som Gunnar Heiberg i sin tid skrev i sitt Pariserbrev for over hundre år siden: Det kommer en uro i kroppen. Det er, som alt innenfor hylsteret blir musserende. Man har stått opp som sedvanlig og rolig satt seg til sitt forbannede skrivebord. Så plutselig tar man hatten og iler ut.
Dette – og annet – går jeg altså og grubler på. Et hatteløst musserende hylster, sparkende i den klebrige grusen i parkanleggets idylliske alléer. Nei, sjansen for at inspirasjon skal dale ned i hodet på meg, funderte jeg ved skrivebordet, er like sannsynlig som at jeg her og nå skulle få et dødelig bitt av en sveitserost.
Jeg humret en smule av min egen formulering, og gjorde deretter som Heiberg.

Frosken på bunnen av brønnen ser intetanende bare en flik av himmelen.
——————————————————-

Januardagen er forholdsvis varm med et innestengt gullskimrende lys bak en grå, lav himmel. Flere er ute og går. Noen med luen godt trukket ned over ørene og med et ullskjerf rundt halsen, andre med åpen sommerjakke og dristighet i ansiktet. Regndråpene som tidligere på morgenen hadde gjort beslutningen min enkel og talt i favør hjemmekontor, henger nå til tørk på de nakne svarte trærne. Jeg stanser ved andedammen. Legger armene oppå metallgjerdet og merker at frakkeermene langsomt drikker fuktighet. Kan man trene opp den intuitive oppfatningsevnen, og i tilfelle hvordan? Oppfanges for eksempel kvalitet av intellektet alene? Med lupe i øynene glor jeg rundt meg. Finjusterer blikket mot min samtid. Se med alle dine øyne, se! sa Jules Verne, og forkynnet det samme som Bibelen – se deg omkring!
Som magneter dras øynene mot skogholtet på toppen av bakken. Ligner ikke det ene treet på Knerten? - ja, hvis man legger godviljen til, litt kunstnerisk anstrengelse. Og samtidig: Strekker virkelig ikke min fantasi seg lenger enn som så, til en pinnefigur i en barnebok?
Med høystemt moll i øynene betrakter jeg mitt eget speilbilde i dammen.
Den er synlig, bekymringen du bærer mellom øyenbrynene, hvisker jeg til personen som skuler på meg fra det grumsete vintervannet.
Han svarer: Man bør erkjenne for seg selv at ikke alle kan lodde dypt i det menneskelige sinn som en Dostojevskij, Greene eller Hamsun.
Jeg sender et fort nikk ned i vannet. Smiler sindig til et turgående eldre par.
Livets dype og store gåter bør man naturligvis overlate til geniene. De er av naturlige årsaker vanskelige å skrive om da de gjerne er innesluttet i et mysterium som unndrar seg ord.
En svane flyter stille mot meg på speilet i håp om en matbit. Like bak Knerten åpenbarer Pinocchio seg. Peker han nese til meg?

En mor med to barn deler lunsjen med en skrikende flokk måker. Antagelig kjøpt i parkkaféen, der hvor de serverer så gode aniskringler.
Hun har tusenkroners frisyre og huleboerpelsjakke uten ermer. Moderne sko og bukse med paljetter. Kilotung sminke dekker over et pent utseende. Gutten i farvesprakende parkdress geberder seg som smårollinger ofte gjør i sine første møter med fugler. Så raskt de små bena kan bære ham, springer han jagende og trampende etter dem. I vognen, to nysgjerrige øyne over en smokk som følger storebror. Det går imidlertid som det pleier. Den polykrome dressen ligger med ett horisontalt i sørpen med boten på baken i været. Et vræl høres. Snart akkompagneres han av morens sinnamusikk fra en rødmalt trompetmunn. Måker, duer, spurv og ender fyker til alle kanter, som om noen hadde kastet en dundyne under skurtreskeren. Men snart er de på plass igjen med glupske nebb og utstuderte tiggerblikk.
En and med grønn kalott og brunspraglet jakke lander med et dempet plask i fjeset på mannen i dammen.
Jeg trasker videre, og lar veien følge bena.

I glade byks kommer en hund mot meg. En golden retriever, så vidt jeg vet. Jeg setter meg på huk, og en rosinlignende våt snute saumfarer meg. Det lukter katt av klærne, og det lukter det som det vanligvis lukter av en hunds pesende kjeft. Jeg klør den bak ørene. Kjenner halsbåndet i den tykke blonde pelsen og speider etter en eventuell eier. Da den synes den har fått nok kos, løper den på frie poter og med vinkende hale i retning andedammen. Jeg blir stående og glane på dens glade flukt.
Menneskets beste venn på rømmen fra mennesket.

Omtrent her pleier jeg å sitte om sommeren når benkene i parken er satt ut. Med skotuppen lager jeg en liten fordypning i den våte plenen foran asketreet. Det rager ti-femten meter over meg. Jeg tar av meg hansken, som for å hilse på en gammel venn, og legger hånden flatt mot den oppsprukne og grå barken – en hundreåring? Enda eldre?
Tålmodig og rank har du stått her hele ditt liv, på det samme stedet og hevet deg langsomt mot skyene. Utsikten er god her oppe. Du har samlet sol, suget opp vann, kjent stormer rase, og sett verden gradvis forandre seg. Når den hvite benken står her, sitter jeg ofte på den og betrakter deg, Fraxinus Excelsior. Ja, for det er det du heter på fagspråket. Skiltet med botaniske opplysninger forteller meg iallfall så. Det kler deg, forresten. Navnet har en underlig reminisens av … tja, samme kan det være.
Noen har risset initialene sine i kroppen din, tatovert et minne. Kanskje var det et kjærestepar som søkte ly for et plutselig mairegn. Kanskje unge lepper møttes under ditt bladverk, og du holdt dine grener beskyttende rundt dem.
En skjære har funnet hvile på en grov gren med svartbrune vinterknopper, og det er som om den for et øyeblikk har gitt deg synet, Excelsior.
Gullskimmeret i himmelsprekkene har begynt å blekne, og et par hakkende skratt fra oven flerrer stillheten. Den sorthvite flakser avgårde.
Dette er vel intet å skrive hjem om, sukker sjelen. Men når inspirasjonen ikke kommer, kan man alltids improvisere.
To sider av samme sak?

Januarregn er kaldere enn sne, og da himmelen bestemmer at det skal tilta i mengde og styrke, begir jeg meg nedover grusveien. Rosinsnuten kommer luntende oppover. I et slags inneforstått silentium passerer vi hverandre. Den later som den ikke ser meg.

Å skrive er – for de aller fleste – hardt arbeid.
99 prosent anstrengelse – 1 prosent inspirasjon. Eller transpirasjon som et vittig hode har sagt. Det er bare å sette seg ned og sette i gang. Redaktøren venter.
Med anstrengelse får man etter beste evne arbeide frem inspirasjonen.
Og improvisasjonen, om den skulle behøves.
Transpirasjonen kommer uansett av seg selv, når vegguret tar til å mase.